Avreise

Kvelden før

Etter mørkets frembrudd fredag 10. oktober begynte en del fremmedfolk å ankomme Tananger. Noen kom med buss eller drosje fra Stavanger, andre ble kjørt av venner, mens noen kom gående. Alle hadde de med seg en bag eller ryggsekk, pakket med bare det aller nødvendigste. Allikevel nok for en person som kanskje ikke skulle se gutte- eller jenterommet sitt på flere år. Bagasjen var derfor pakket med omhu.

Dette var folk som via forskjellige kanaler hadde hørt at det var ei skøyte som skulle våge seg over Nordsjøen. Selv om de færreste kjente noen av de andre, hadde de alle et felles mål denne kvelden. Personene som kom utenbys fra hadde nemlig fått beskjed om å samles på kirkegården ved Tananger kapell. De trakk sammen i en tett gruppe i skyggen av de store furutrærne, som tidligere hadde dannet hekken rundt kirkegården.1 Mangelen på skikkelig stell hadde latt trærne vokse og lange grenene strakte seg nå inn over gravstøttene. I det skjermende mørket under greinene følte de seg forholdsvis trygge. Her kunne ingen se dem. Verken kapellet eller grusveien på utsiden var opplyst. Det var krig og alle lyskilder var påpasselig slukket, for ikke å hjelpe allierte fly på jakt etter mål å bombe. Nå ventet de på å bli ledet ned til havnen i Tananger, for siden å bli ført ut til skøyta. Den skulle transportere dem på den farligste delen av denne risikable turen, over Nordsjøen. Det da 62 år gamle kapellet ligger en drøy kilometer øst av havnen i Tananger. Grusveien som gikk forbi kapellet og rett ned til havnen, kom fra Hagakrossen, der veien nordover ledet til Stavanger, mens den sørover gikk til Sola.

Etterhvert som det ankom folk ble de i små grupper på to-tre personer, ført langs denne veien ned til Tananger.

De fleste av de tilreisende hadde allerede gjort avtale med en eller flere av dem som hadde organisert det hele, om å få bli med på reisen. De fleste, men ikke alle… Som ved tilsvarende turer andre steder i landet, der man dro med en romslig skøyte, dukket det opp personer som bare hadde hørt rykte om turen. De hadde ikke gjort avtale med noen og ingen kjente dem. Skulle man stole på at dette var en ekte flyktning, eller kunne det være en provokatør eller angiver, sendt av tyskeren eller deres lakeier? Tilsvarende hadde skjedd flere ganger tidligere og de fleste hadde hørt rykter om slikt, enten muntlig eller via en av de mange illegale avisene. Alle visste at dersom man ble tatt, betød det døden. En eksekusjonspelotong midt på natten, etter dagevis med tortur. Derfor ble ukjente personer naturlig nok sette på med stor skepsis.

Var det derimot kjentfolk som møtte opp uten avtale, som for eksempel den lokale gutten Einar Risa, var det ikke særlig problem. Einar var nemlig en av dem som ikke hadde gjort noen avtalt med arrangørene om å få være med. Helt siden han fikk høre om turen fra kamerat og kommende reisefølge Bernhard Haga noen få dager før avreise, hadde han allikevel jobbet med å gjøre seg klar. Sykkelen sin hadde han satt inne hos tanten i Stavanger. Dette gjorde han siden han visste at lensmannen ville beslaglegge alle eiendelene hans, i henhold til den siste tyske forordningen.6 Det kom stadig slike forordninger med informasjon om straff og følger av ulovlige handlinger, både i aviser og på plakater – den ene mer truende enn den andre.7

En annen av de lokale som man heller ikke kjente til ønsket være med var nettopp Bernhard Haga. Ingen av dem hadde snakket med. De undret seg derfor stort da han møtte opp, siden ingen av dem hadde noe med Bernhard å gjøre. Det viste seg at han hadde fått høre om reisen fra Leif Sømme, hvis søster var gift med den ene av Bernhards brødre.

Særmeldingene
Samme kveld, en stund etter mørkets frembrudd, banket det på døren hos Olava og Henry Olsen i Tananger. På utsiden, i den mørke natten, hadde Daniel Rommetvedt stått. Henry kjente ham som sønn av Marie Rommetvedt, en gammel venn av familien. Etter å ha fortalt at han hadde noe viktig å diskutere med Henry, ble Daniel raskt invitert inn. På kjøkkenet, etter å ha fått seg en kopp kaffe, fortalte han Henry rett ut at han og en del andre kom til å rømme landet dagen etter, med skøyta til Nikolai Leidland. Nå trengte de en de kunne stole på i gamlelandet, en som hadde radio. Daniel som selv hadde tilgang på radio hadde lagt merke til at Henry alltid hadde de siste nyhetene. Han antok derfor, riktig nok, at Henry hadde en skjult radio hvor han hørte disse nyhetene. Henry var en rettskaffen og ærlig mann visste Daniel, en han kunne stole på.

Det Daniel ikke visste var at Henry hadde sin radio gjemt under høyet i løa si. Etter å ha lyttet til nyhetene fra London hver morgen, før han gikk på jobb, stengte han inngangen til hulen med en god favn høy. Dermed var inngangen så og si umulig å finne for dem som ikke kjente til den. Etter å ha fått med seg de norske sendingene fra London, gikk han videre opp til bussgarasjen hvor han jobbet som bussjåfør og kjørte den første bussen til Stavanger. Etter denne første turen kunne han endelig begynne å spre nyhetene fra London. Dersom noen lurte på hvor han hadde hørt dette, sa han bare: «Eg hørte det i by’n.11»

Dette «alibiet» hadde aldri Daniel trodd noe på. I tillegg hadde Daniel fått det bekreftet gjennom politikollega Leif Sømme, at Henry virkelig hadde en ulovlig radio. Sømme kjente nemlig den 26 år gamle motstandsmannen og radioteknikker Lars Lyse fra Stavanger. Ved flere anledninger hadde han fått Lyse til å fikse radioene til både Henry og broren Selmer Olsen, som også bodde i Tananger. Selmer hadde sin radio gjemt i en dobbelt bunn i et klesskap, selv om han hadde to tyskere boende i huset som uønskede leieboere. Når det var tid for de norske nyhetene fra London forlot tyskerne huset, slik at Selmer skulle få lytte i fred. Slik var det flere steder. De tyske «leieboerne» visste at vertskapet hadde radio, men rapporterte det ikke. I stedet holdt de seg borte fra huset når de skjønte det var tid for nordmennene å lytte på London.

Det Daniel nå ønsket fra Henry var en kontaktperson i Tananger som skulle lytte på de norske nyhetene på BBC hver dag, for å høre etter en helt spesiell særmelding. Dersom han hørte meldingen betydde det at de hadde kommet helskinnet frem. De var klar over at det var en farefull ferd de gav seg ut på, med livet som innsats. Det hadde forekommet flere tilfeller der britiske fly hadde angrepet norske fiskebåter med både bomber og maskingeværild. Som en tilleggsutfordring kom været. 21. mars 1941 sank den tidligere losbåten Kristine fra Veavåg, like sør av Feistein. På Vigdel hadde man sett hvor liten skøyta hadde sett ut i de digre bølgene som herjet den dagen. Den forsvant i bølgedalene og dukket så opp på toppene, men med ett dukket den ikke opp igjen og ble ikke sett mer. Dagen etter begynte likene å flyet i land langs Jærstrendene. De 12 omkomne ble begravd på Bore kirkegård.

I tillegg til alle farene forbundet med en slik overfart, visste også Daniel og de andre at ryktene straks ville florere etter at de hadde dratt. Derfor trang de en nøktern og sannferdig kar som kunne formidle det forhåpentlig gledelige budskapet til slekt og venner. Henry var fort med på notene og sa seg villig til å lytte for gjengen som reiste.

På kjøkkenet avtalte Henry og Daniel to setninger som skulle brukes som særmelding i de norske nyhetene fra London. De hadde begge hørt slike særmeldinger på radioen og skjønte at dette var måten å sende hemmelige meldinger til det hærtatte Norge.

Etter å ha avtalt de to setningene med Henry forlot Daniel huset og gikk østover forbi løa deres. Nå var han på vei til huset hvor Leif Sømme bodde sammen med foreldrene. De hadde fått seg husly her i Tananger etter at de så tidlig som 20. april 1940 ble tvangsflyttet fra eiendommen på Sømme, like ved Sola flyplass. Leif som skulle være med på reisen, hadde ikke møtt opp på kaien og nå ville Daniel sjekke hvorfor. Var de avslørt? Idet Daniel passerte løa til Henry myste han nok ut i mørket, sørover mot stedet hvor han visste at Sjøleik lå. Det var ikke lett å se noe som helst i den bekmørke natten. På grunn av blendingen var det ikke et eneste lys i Tananger, men Daniel visste godt hva som foregikk nede ved naustet til Nic.

Roturen
De lokale karene hadde ved tidligere anledninger diskret levert fra seg sine kofferter eller bager til Nic eller søsteren Ingeborg. Nic hadde fått dem ombord uten å vekke oppsyn, kamuflert med fiskeutstyr. Dermed var det ikke så veldig mange personer som gikk rundt i Tananger bærende på bagasje sent en fredags kveld. Tananger var ikke så veldig stort i 1941, men det oppholdt seg forholdsvis mange tyske soldater her, i okkuperte hus rundt hele havnen. Det var disse man måtte holde seg skjult for, både under turen ned til havnen, men ikke minst under turen ut til skøyta.

Nic hadde ventet til det ble skikkelig mørkt før han startet med å føre folk ut til Sjøleik. Etterhvert formelig strømmer det på med folk. Ådne Underhaug var en av de første og like etter ham kom mesteparten av de andre utenbys folkene. Sverre ankom sammen med broren Harald og forloveden Aslaug Gjil. Han kjente jo både Daniel og Norvald og ble godt mottatt. Det ble nok muntre, men lydløse klapp på skuldre og omfavnelser.

Sjøleik lå for svai på sin sedvanlige plass, festet til en bøye som igjen var forankret til et lodd på havbunnen, omtrent midt mellom Kommunekaien og naustet som Nic benyttet.15 Den drøyt 40 meter lange roturen ble unnagjort mange ganger i løpet av natten. Vel, rotur er ikke helt korrekt. Nic var nemlig nervøs for at årene i robåten skulle lage for mye lyd, både knirking fra tollegangene, men og plask i sjøen. Derfor padlet han og broren Andrew robåten med hendene som padleårer. På dette viset ble deltagerne sakte men sikkert transportert den korte strekningen ut til Sjøleik. Selv om det var en kort tur ut til skøyta, var det nok utrolig nervepirrende for både padlere og passasjerer. Det gjaldt å komme seg ombord i skøyta uten at noen uvedkommende la merke til det. Tyske soldater i okkuperte hus rundt hele havnen, og hadde fri utsikt mot området hvor Sjøleik lå. Selv om det var midt på natten og mørkt, var det og «Blankt måneskin.» Derfor følte nok alle seg utrolig sårbare og synlige. Det gikk heldigvis godt, om og om igjen, som Ådne skrev videre i dagboken«…tyskarane såg ingenting.»16 Nervene på alle, spesielt de som sto som arrangører for reisen, må ha vært i helspenn.

Uten å kaste bort et sekund ble de nyankomne passasjerene mer eller mindre lempet ombord i skuta og straks ledet ned i rommet under skøytedekket, hvor det etterhvert begynner å folksomt. Deretter var det for Nic og Andrew å padle enda en tur inn til land, enda en mulighet for å bli oppdaget av tyskerne. Dette gjentok de gang på gang, helt til alle var ombord.

Om turen i robåten var nervepirrende, må spenningen under dekk ha vært ulidelig. Der visste man ikke hva som skjedde på utsiden. Man satt sammen med ukjente personer i et mørkt og stinkende rom, i en fremmed skøyte. Hver gang robåten dunket i skroget rykket nok folk til og bad til høyere makter om at det også denne gangen kun var andre i reisefølget som ankom og ikke bevæpnede tyske soldater. De visste at nå var det automatisk dødsstraff dersom man gjorde det de hadde i tankene.17

26. september 1941 hadde nemlig Forordningstidend Nr. 10 for 1941 blitt publisert over det brede land, med enda en tysk forordning. Denne hadde en krystallklar tekst: ”Den som uten tillatelse fra vedkommende myndighet forlater de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat eller til områder som er besatt av fiendestater, straffes med døden.”18 Dette kunne ikke misforstås – ble folkene som nå satt ombord i Sjøleik tatt, ville de bli skutt, gjerne etter harde forhør. Det store flertall av den norske befolkningen hadde via rykter og illegale aviser fått med seg at tyskerne nå oftere og oftere tok i bruk harde forhørsmetoder – såkalte «skjerpede forhør». Slike rykter spredte seg raskt. Allikevel, selv om de fleste ombord i Sjøleik denne kvelden nok var veldig spent, var de ikke direkte redd. De hadde ungdommens pågangsmot og tenkte ikke særlig over følgene av egne handlinger. I tillegg var trangen til å komme seg vekk fra det okkuperte Norge så stor at man tok sjangsen. «Me skyldte Norge dette.» sa Einar Risa.19

Etterhvert som klokken nærmet seg midnatt og endatil passerte den, møtte de fleste av de planlagte deltagerne opp, ble transportert ombord og gjemt under dekk i Sjøleik.

Reklamer